Forståelse eller tilgivelse?

tonjeogdagLitt mer personlig0 Comments

– Kan jeg få en prat med deg? spurte hun. Jeg ble litt overrasket. For hun hadde unngått meg i lengre tid og var – av grunner jeg ikke helt forstod – svært fornærmet, først og fremst på mannen min, men også på meg. Jeg visste at hun også hadde konfrontert noen felles bekjente med at dersom de brukte tid med oss, kunne de ikke regne med henne i sin omgangskrets. Ingen i umiddelbar nærhet av henne, trengte visst å være i tvil om hva hun mente om oss. Situasjonen var slitsom, men det var lite vi kunne gjøre med den, tenkte vi. Den som sloss med feieren, blir svart

Men nå stod hun altså der. Foran meg og ba om en prat. – Jo, selvsagt, sa jeg – og tenkte at det var en fin mulighet til å korrigere noen antagelser hun måtte ha. Det var sommer og sol og vi befant oss på samme sted. I telt og campingvogn. Det var godt. Vi kunne sitte ute. Med mye luft rundt oss. Det kommer godt med når det øvrige kjennes litt trangt. Og kleint. Og usikkert.

Jeg ventet på hennes utspill da vi hadde rigget oss til på avtalt sted til avtalt tid. Jeg tror kanskje hun hadde håpet at jeg, på tross av at vi satt der på hennes initiativ, skulle ta ordet. Men jeg gjorde ikke det. Jeg hadde egentlig ikke noe å si. Hun harket seg inn på banen etter hvert – og fortalte det jeg allerede visste; at hun hadde behandlet oss stygt. Jeg var glad og takknemlig for ærligheten hennes. Var klar til å ta imot hennes anmodning om unnskyldning, men det kom ikke noe i den retning. I stedet begynte hun å forklare. Hvor vanskelig det hadde vært for henne, at hun hadde misforstått noen ting og at hun hadde hatt det tøft på andre områder, også…   Det var lett å få medlidenhet med henne, men jeg ante først ikke hva jeg skulle gjøre, for nå bar det over skog og hei inn i et helt annet landskap enn jeg hadde sett for meg. Da jeg omsider fikk summet meg, stoppet jeg henne forsiktig med hånden og spurte om jeg kunne få stille henne et spørsmål? – Joda, det kunne jeg…

– Hva er du egentlig ber om fra meg nå, spurte jeg; – Min forståelse eller min tilgivelse?  Hun stoppet opp. – Egentlig begge deler, sa hun da hun fikk tenkt jeg om.

– Jeg tror jeg kan tilgi deg, sa jeg, selv om det kjentes litt tøft å si det. Jeg visste at jeg måtte legge til noe om tillit etterpå. Noe om at den hadde fått et skudd for baugen. Viktigere der og da, var det at jeg måtte si at hun ikke kunne få min forståelse. At det faktisk var svært vanskelig for meg å forstå at hun hadde snakket stygt om oss til omgivelsene og gitt felles venner et ultimatum i forhold til hvem de skulle vanke sammen med. Det ble stille mellom oss da jeg hadde sagt det. Jeg merket at hun var skuffet. Akkurat der og da tror jeg tilgivelsen min – det at jeg ikke ville bruke det hun hadde gjort mot henne – var mindre verdt enn den forståelsen hun hadde håpet på.

IMG_0767

Det har slått meg at det er litt sånn for meg innimellom, også. Jeg tenker at jeg  skal be om tilgivelse for noe jeg har gjort feil, men underveis mot en erkjennelse – eller kanskje helst i stedet for den – forsøker jeg å forklare hvorfor det ble som det ble, hva jeg tenkte, hvilke omstendigheter jeg kjempet mot osv… Jeg roper etter forståelse – og bønnen om tilgivelse står i fare for å blir meiet ned av behovet for å forsvare meg.

Noen ganger er det bare en ting som gjelder: – Jeg gjorde deg urett, kan du tilgi meg. Punktum. Det er så sjelden det får stå alene. Vi forklarer og kaller ting uheldig eller mener at vi kunne nok gjort dette på en bedre måte…  Er vi riktig flinke, kan det hende at hele «erkjennelsen» konkluderer med at det egentlig nok var den andres feil når alt kommer til alt. Han eller henne som jeg egentlig bør be om tilgivelse, blir den som – riktig nok uten å vite det – fikk meg til å gjøre det jeg gjorde. Det som var kritikkverdig eller skulle vært annerledes. Ordene blir rundere og føles lettere å bære når vi setter andre navn på det.

Jeg øver meg. Prøver å kalle en spade en spade og si min feil når det faktisk er det. Bruke ordene unnskyld og tilgi meg uten all verdens tillegg.

– Hilser du mannen din og sier at jeg er lei meg, spurte hun jeg snakket med da vi hadde rundet av for vår del den dagen i sommersola. Forsøket på å slippe lettere var så gjennomsiktig, og jeg tror jeg gjorde helt rett da jeg svarte nei; – Han er her, han også, og det ville bety mye om du tok tak i ham og ba ham om unnskyldning, svarte jeg.  Men det initiative kom aldri…

 

 

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *